I privat sektor måles produktivitet i bedrifters evne til å ha fornøyde kunder. At kundene er villig til å betale for bedriftens produkter og tjenester. I det offentlige finnes ingen slik reell måling på kundetilfredshet. Så lenge offentlig sektor er en liten del av landets økonomi er det ikke så farlig å bruke BNP som mål på aktivitet men hva hvis andelen er stor slik som nå?
Kjernen i problemet er at offentlig verdiskaping måles basert på ressursbruk (innsats), mens privat verdiskaping måles basert på markedets betalingsvilje (resultat)
I privat sektor trekker man kostnader fra inntektene for å finne verdiskapingen. I offentlig sektor summerer man kostnadene (særlig lønn) og kaller summen for verdiskaping.
- Paradokset: Hvis staten bruker mer penger på å utføre samme oppgave (f.eks. ansetter flere byråkrater eller øker lønningene uten at kvaliteten stiger), vil dette registreres som vekst i BNP. I virkeligheten har samfunnet blitt mindre effektivt.
Mangelen på en “markedstest”
Private bedrifter som bruker mer ressurser enn de skaper verdier for, går konkurs (eller bidrar negativt/lavt til BNP). Offentlige virksomheter har ingen slik markedskorreksjon.
- Paradokset: En “unyttig” jobb i det offentlige teller like mye i BNP som en “nyttig” jobb, så lenge lønnen er den samme. BNP skiller ikke mellom aktivitet og nytte.
Tilskudd til en bedrift vil da i prinsippet øke bnp selv om det som produseres ikke blir solgt.
Hvis staten gir penger til en fabrikk for å produsere “ubrukelige ting” som bare stables i en hall:
Bedriften betaler lønn (folk har jobb).
Varelageret vokser (teknisk sett en investering).
BNP stiger.
Dette er en av svakhetene ved BNP som mål på velferd. Det skiller ikke nødvendigvis mellom produksjon av ting vi trenger og produksjon som bare holdes i gang kunstig ved hjelp av tilskudd, så lenge varene vurderes å ha en verdi på papiret.
Anta at en bedrift med 1000 ansatte som tilsammen hadde 800000000 kroner i årslønn gikk konkurs. Alle de ansatte fikk umiddelbart jobb i det offentlige med tilsammen 900000000. Hva ville virkningen på bnp da bli?
Dette er et strålende eksempel på et av de største paradoksene i nasjonalregnskapet.
Svaret er: BNP vil nesten helt sikkert øke.
Mest sannsynlig vil økningen være på mer enn 100 millioner kroner.
Her er logikken som forklarer hvorfor en konkurs etterfulgt av ansettelse i det offentlige gir et slikt utslag:
1. Det nye bidraget (Offentlig sektor)
Dette er den enkle delen. Som vi har vært inne på, beregnes verdiskaping i offentlig sektor basert på kostnader (hovedsakelig lønn).
- Nytt BNP-bidrag: 900 000 000 kr.
- Siden staten betaler 900 mill i lønn, definerer SSB at disse ansatte nå produserer tjenester verdt nøyaktig 900 mill.
2. Det gamle bidraget (Privat sektor)
Her er usikkerhetsmomentet. I privat sektor måles BNP som:
BNP = Salgsinntekter – Varekjøp
(Lønnen på 800 mill er bare en fordeling av denne verdiskapingen, ikke målet på den).
Siden bedriften gikk konkurs, kan vi anta at den slet økonomisk. Det gir oss to sannsynlige scenarioer for hva bedriften faktisk bidro med til BNP før den gikk overende:
- Scenario A (Drift i null): Bedriften klarte akkurat å dekke lønningene, men hadde null i overskudd til eierne.
- Gammelt BNP-bidrag: 800 mill.
- Virkning på BNP: Økning på 100 mill .
- Scenario B (Underskudd/Konkurs): Bedriften tapte penger. Verdiskapingen var lavere enn lønnskostnadene (eierne subsidierte driften med egenkapital/lån). La oss si verdiskapingen kun var 600 mill, men de betalte ut 800 mill i lønn.
- Gammelt BNP-bidrag: 600 mill.
- Virkning på BNP: Økning på 300 mill.
3. Konklusjonen
Ved å flytte folk fra en ulønnsom privat bedrift til en godt betalt jobb i offentlig sektor, skjer følgende tekniske “tryllekunst”:
- Vi fjerner en aktivitet som markedet verdsatte lavt (siden bedriften gikk konk).
- Vi erstatter den med en aktivitet som verdsettes høyt i regnskapet fordi den koster mye (høyere lønn).
Resultat: BNP stiger.
Er Norge blitt 100 millioner rikere?
Dette er det store diskusjonsspørsmålet blant økonomer.
- På papiret (BNP): Ja, verdiskapingen har økt.
- I realiteten: Det avhenger av om de ansatte faktisk gjør noe nyttig i staten.
- Hvis de 1000 personene nå jobber effektivt som lærere eller leger: Ja, reell vekst.
- Hvis de 1000 personene er ansatt for å flytte papirer i en sirkel (byråkrati): Nei. Men BNP vil likevel vise en økning på 900 millioner, fordi BNP i offentlig sektor antar at lønn = verdi.
Dette illustrerer hvorfor BNP kan være et villedende mål hvis offentlig sektor vokser kraftig gjennom høye lønninger uten at tjenestene nødvendigvis blir bedre.
- Paradokset: Å flytte arbeidskraft fra en sektor som måles på faktisk salg (privat) til en sektor som måles på utbetalt lønn (offentlig), kan gi en “teknisk” vekst i BNP, selv om den reelle produksjonen av varer og tjenester er uendret.
Siden produksjonen defineres av innsatsen, er det vanskelig for BNP-tallene å fange opp produktivitetsendringer i offentlig sektor.
- Paradokset: Hvis offentlig sektor blir mer effektiv (gjør mer for mindre penger), kan BNP isolert sett falle fordi kostnadene går ned. Hvis de blir mindre effektive (gjør mindre for mer penger), stiger BNP.
Konklusjon
Vekst i offentlig sektors BNP forteller oss at det offentlige bruker mer penger, men det gir ingen garanti for at befolkningen får et bedre tjenestetilbud.
BNP er et mål på økonomisk aktivitet, ikke nødvendigvis på samfunnsøkonomisk lønnsomhet eller velferd.
