Nine names in Strandgateparken
Et innlegg for Norge og de som kjempet for vår frihet, og mot vårt knefall for EØS/EU.
82 år tilbake: Det er mørk vinterkveld, to foreldre og et lite barn er på veg hjem etter å ha
vært på en gard i Furnes og fått tak i litt «ulovlig» mjøl hos en snill bonde. Da ryker noe på seletøyet og hesten foran sleden får panikk, skjener ut og setter over i vill gallopp. Faren bruker all kraft i forsøket på å stanse det vettskremte dyret, mens moren prøver å beskytte det lille barnet sitt. Sleden truer med å velte i det ville jaget og hun finner at det er best å kaste det godt inntullede barnet ut i den dype nysnøen langs vegen. I panikken så hun ikke stabbesteinen som stakk opp av snøen. Noen timer senere døde den lille jenta av skadene, ni
måneder gammelt og med tykt, krøllete, svart hår.
På Hardangervidda innenfor Rjukan ligger en liten gruppe menn og venter på godt vær. En oppgave skal gjøres så en tyrann ikke får verdens verste våpen i sine hender, for han vil bruke det og legge verden for sine føtter. Aksjonen skulle gjøres på kort tid, men det går uker før den kan gjennomføres på grunn av det dårlige været. De gir ikke opp, matforsyningene går tomme, de spiser kokt reinmose, lemen, av og til en rype på deling. De holder stemning en oppe på tross av alle odds, for de har denne brannen i seg, de ser for seg et fritt fedreland.
Og det står en steinstøtte på Midtskogen.
Hadde landet vårt vært fritt den gangen hadde det ikke vært en granittstøtte i Strand-
gateparken med ni navn på i dag. ni menn som okkupanten tok livet av fordi de forsvarte
landet sitt. Vemorkaksjonen hadde vært unødvendig og de tapte menneskelivene i
Rjukan hadde kunnet bli besteforeldre i et godt land om ikke noen den gang ville stjele
naturressursene våre, ja, landet vårt. Og hadde det ikke vært krig med rasjonering kunne mine foreldre kjøpt mjølet hos landhandleren, mor kunne smilt ofte og jeg kunne hatt en storesøster –
I dag er dette sentimentalt og nostalgisk snakk for mange. Vi er rike nå, og vil spise kirsebær med de store. Vi er europeere og vil ha innflytelse, sies det. Bort med «annerledeslandet» og nisseluer, vi er da ikke nasjonalister? Nei, nå vi må stå sammen under Brüssels fane! La oss bli en stjerne på den europeiske himmel – og i EU flagget!
Mange vurderer å gi opp motstanden mot EU når de ser hva politikerne under EØS-åket har stelt til på Stortinget. Trofast og i det stille har de omgått våre to nei til medlemskap. De har sagt ja til alt de kan si ja til fra EU, uten å bli direkte medlem. Bondevik fikk i sin tid vite at EU ser på Norge som den snilleste gutten i klassen, uten at vi en gang går på samme skolen!
Det er ikke rart at motstanden mot unionen er enda større i dag enn i 1972 og 1994. Brundtland, Jagland, Stoltenberg og senere den borgerlige etterfølgeren osv., har ført oss inn i et forhold som binder oss til EU (via EØS) med tusenvis av Brüssellover som vi selv ikke har bestemt, bare gapt opp og tatt i mot. Og tro ikke at dette har vært bare «tvang». De EU-vennlige i styringsverket har hele tiden spilt et stille sjakk som vil ende med å velte «kongen» vår slik at vi ikke skal finne det meningsfullt å stå utenfor lenger. De spiller med tap av selvråderetten for øyet, og gleder seg! Vi må få stemmerett i EU sier tilhengerne. Vet de at vi får 2% medbestemmelse, og at EU nesten har 100% makt over våre naturressurser nå? Og for dette villede ranet må vi betale masse milliarder i avgift –
Etter å ha ligget under Danmark i 400 år og så under Sverige frem til 1905 var vi til og med villige til å kjempe mot vår venn svensken, for å få et fritt Norge. Og vi fortsatte å ville forsvare landet helt til Den russiske bjørnen, eller bedre, Sovjet «frøs i hjel» og den såkalte kalde krigen tok slutt. Men nå, 120 år etter unionsoppløsningen med Sverige, er mange villige til å innordne seg fremmede makter igjen, for makt og glans! Da Hitler truet med kanoner, hentet Norge frem Krag-Jørgensen rifla, uforberedt, men kampvillig. Når EU i dag truer med handelsrestriksjoner, skjelver vi i buksene og ber dem behandle oss mildest mulig! Hva slags nasjon er vi blitt? Europabevegelsen omtaler EU som en venn. Jeg sier, er det slike venner vi har, hva skal vi da med fiender?
Kan ikke EU være vår venn, selv om nordmenn vil styre i eget hus? Vi er vel like mye europeere om vi styrer vårt eget land? Skal vi frykte resten av Europa? Har ikke vi alltid vært vennligsinnet? EU er ikke vennligsinnet. Land må danse etter deres pipe. De er bare vennligsinnet mot dem de kan bygge opp mer makt og rikdom ved, medlemmene. For det hele dreier seg kun om makt, og pengene som følger med. Dette er de eldgamle motivene gjennom hele menneskets historie. Maktmiddelet nå er ikke hæren i EU, den er ikke mye å skryte av, men handelsbestemmelsene og direktivene deres. Det er et langt listigere og mindre grisete middel enn kanoner. Krig har en prøvd før. Nei, krige det kan amerikanerne gjøre for dem. Faktum er at EU er en makt du må underordne deg for å få handle med dem, og de skal bestemme alle betingelsene, alt fra fargen på bringebærdropsen, prisen på strømmen og tykkelsen på glavaen i huset vårt.
De ni frihetskjemperne i Strandgateparken ville grått vedt å se dette.
Lars H. Alhaug
