Dyrevelferd og sunn mat er to ting som jeg har lenge vært svært opptatt av. Jeg er derfor villig til å betale mer for matvarer av høy standard, spesielt de som har fått Dyrevernmerket.
Alt er relativt
Sammenlignet med andre europeiske land, går det strålende i Norge når det gjelder dyrehelse (se figur 2.6.d, «Salg av antibiotika til matproduserende dyr», s. 66) og dyrevelferd. Det er mye å være stolt av i norsk landbruk.
Men alt er relativt, og også Mattilsynet mener at det trengs «bedre metoder for å kunne fastslå hvor god dyrevelferden egentlig er i Norge.» For selv om de fleste norske bønder har gode rutiner og bryr seg om dyrene sine, er ikke alt i konvensjonelt norsk jordbruk til å rope hurra for.
Minstekravene innen konvensjonell dyreproduksjon, spesielt av kyllinger og griser (hvorav 99% aldri ser dagslys eller får sette beina på jord), kan neppe forsvares som bra dyrevelferd.
Okser over seks måneder er fritatt minstekravet på åtte uker (16 uker fra beitesesongen 2024) grønt beite eller luftegård (se «Mattilsynets Veileder til forskrift om hold av storfe», s. 29), og kan dermed holdes inne på spaltegulv hele livet.
Vi har de siste årene også sett nok av skrekkeksempler i konvensjonell norsk dyreproduksjon – igjen, spesielt av kyllinger og griser.
Mer mat, mindre næring
Mens flere forbrukere har begynt å bli mer opptatt av velferd til norske produksjonsdyr, finnes det også andre områder innen jordbruk som fortjener vår oppmerksomhet. En sunn jord er vel noe som de fleste av oss ikke tenker så mye på.
Dette var et tema som jeg må innrømme syntes hørtes fryktelig kjedelig ut – før jeg lærte hvor mye det faktisk har å si for næringsinnholdet i maten vår. Bruk av f. eks. kunstig gjødsel og sprøytemidler viser seg nå å redusere næringsinnholdet i maten vi spiser med opptil 40% ved at matjorda har blitt skadet.
Med andre ord, vi spiser mer enn aldri før, men aldri før har vi fått i oss så lite næring i forhold til mengden vi spiser. Og dette kommer i tillegg til de kjente og ukjente helsemessige konsekvensene av å få i seg sprøytemidlene.
Hva med økologisk landbruk?
Som forbruker har jeg de siste par årene merket en økning i norsk økologisk kjøtt og fisk og økologiske meieriprodukter på butikkhylla og matbutikker på nett. Økologiske produkter fra Rørosmeieriet, Kolonihagen, Stange kylling og Norsk Sjømat kjøper jeg en god del av.
Men jeg unngår helst matbutikkjeder om jeg kan kjøpe gode råvarer direkte fra lokale bønder. Gjennom REKO-ringen har jeg fått tilgang til lokalprodusert mat av alle slag, av både økologiske og konvensjonelle gårdbrukere med dyrevelferd i fokus. Alt dette er kjempebra, og det gjør at jeg trives veldig godt i matfatet Ringsaker.
Men jeg er også bekymret for den gode matens framtid. Jeg vet ikke om flere i årene fremover kommer til å dele mine tanker rundt matproduksjon, og dermed øke etterspørselen av sunn mat som er etisk produsert i Norge. Jeg frykter at bøndene jeg støtter til slutt vil bli presset ut av en manglende incentivstruktur som kan holde dem i drift.
Hvordan vil ting se ut om fem år? Eller bare to år, for den saks skyld? Vi står ved et veivalg som forbrukere.
Jeg har derfor interessert meg for en voksende bevegelse som kalles for regenerativt landbruk. Ikke som bonde, riktignok, men heller som en håpefull forbruker som bryr seg – og som rett og slett vil ha god, norsk mat.
Hva er regenerativt landbruk?
Den uavhengige Stiftelsen Norsk Mat definerer regenerativt landbruk som følgende:
Jord med god helse har god struktur, inneholder organisk materiale, bekles av levende planter og har et allsidig jordliv med store og små organismer.
Matjorda er utgangspunktet for all matproduksjon i verden. Uten en sunn og frisk matjord med et mangfold av liv, er det ikke mulig å produsere nok mat. Hvis det ikke er noe liv i jorda, kan vi heller ikke leve på jorda.
Regenerativt landbruk handler derfor om å produsere mat på en måte som gjør at livet i jorda ikke utarmes, men holder seg frisk og vital. Det er også et viktig prinsipp for økologisk produksjon.
Broen fra konvensjonell til økologisk
Regenerativt landbruk skiller seg ut litt fra økologisk landbruk med at det ikke følger definerte metoder eller et definert regelverk, «fordi hver gård er forskjellig med hver sine økosystemer».
I krangler om «kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og avlingsnivå», forsvinner gjerne «nyanser, mangfold eller læring på tvers av driftsformer», og ikke minst «det helhetlige kretsløpsperspektivet», mener Vegard Botterli i Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK).
Og da taper både husdyrene, miljøet, bonden og forbrukeren. Det vil si alle – unntatt de få store vinnerne av det konvensjonelle, industrielle landbruket.
Det at regenerativt landbruk ikke følger et definert regelverk er imidlertid ikke nødvendigvis noe negativt. Tvert imot. Denne bevegelsen blir nå «løftet frem som en bro mellom konvensjonelt og økologisk landbruk». Sistnevnte har «et strengt regelverk og kunnskapskrav», noe som gjør det utfordrende for bønder å bytte om fra konvensjonell til økologisk produksjon.
Will er eier av White Oak Pastures, en gård som har vært i familien hans i seks generasjoner. Han beskriver seg selv som hverken republikaner eller demokrat, men heller en våpenrettighetsforkjempende, finanskonservativ, skrikende miljøforkjemper med en homofil datter. Boka er like morsom og underholdende som den er lærerik og inspirerende.
En dag fikk Will nok av det industrielle landbruket han hadde arvet. Det gikk opp for han at billig mat er dyrt. For jorda, insektene, dyrene og folket. Han ble klar over den enorme skaden vi mennesker har påført oss selv fra toppen av næringskjeden. Og han skulle ikke lenger bare gi faen.
Will tar leseren gjennom hva som skal til for å regenerere jord som er forgiftet av plantevernmidler og skadet av monokultur, og i stedet skape et organisk økosystem som kan produsere mat som er like næringsrik som den var før jordbruket ble industrialisert etter andre verdenskrig.
Men den to tiår lange prosessen med å avindustrialisere og regenerere avlingen og husdyrene hans var den “lette” delen. Will beskriver de enorme hindringene som amerikanske regenerative bønder står overfor: enorm økonomisk risiko, en ødelagt incentivstruktur og skitten taktikk fra store, innflytelsesrike organisasjoner.
Ikke bare karbonnøytral
Will undersøker også utfordringen med klimaendringer og landbrukets rolle. Bønder, spesielt storfebønder, blir ofte pekt ut som noen av de største bidragsyterne til forurensning og klimaendringer. Dette har vi sett i konflikten mellom europeiske bønder og EU.
Men selv om industriell storfeproduksjon er forurensende, gjelder dette ikke for den regenerative bonden. En regenerativ bonde som Will er ikke bare karbonnøytral, men han eller hun binder faktisk karbon gjennom livssyklusen. Dyrene, med deres beiting og bæsjing, er en integrert komponent av en levende jord som produserer næringsrik mat vi alle trenger for å nyte god helse.
Regenerative bønder og dyrene deres er altså ikke fiender til miljøvernere og klimaaktivister. Og noen aktivister har begynt å se på den regenerative bonden som en viktig partner i klimakampen.
Regenerativt landbruk i en norsk kontekst
Regenerativt landbruk – eller, som Will foretrekker å kalle det, motstandsdyktig landbruk – «er ikke veldig skalerbart, men det er veldig replikerbart.»
Men Norge er ikke delstaten Georgia. Så hvordan ser regenerativt landbruk ut i en norsk kontekst?
Det er kanskje ingen som demonstrerer dette like bra som Tore Jardar S. Wirgenes, driveren av Virgenes Andelsgård i Larvik kommune. I andelslandbruk (Community Supported Agriculture på engelsk), blir matproduksjon et samarbeid mellom bønder og forbrukere. Wirgenes forklarer det slik:
Kjernen i ordningen er at forbrukere kjøper andeler av gårdens produksjon, for ett kalenderår av gangen, og deler derved risikoen for årsvariasjoner i avlingene. Dette er delingsøkonomi på høyeste nivå.
Du får din egen personlige bonde som leverandør av din mat. Vi produserer maten sammen og deler avlingene. Tanken er høy kvalitet på råvarer, lokalt dyrket, klimasmart og ikke minst optimal dyrevelferd hos husdyra.
Man skal ha en tilhørighet til sin mat. Den skal dyrkes uten sprøytemidler. På lag med hele naturen og vårt økosystem. Billigere mat? Det er ikke poenget, men det handler om å ta makta tilbake, både på kjøkkenet og på jorda. Og selvsagt støtte gården og bondens familie direkte.
I likhet med Will i Georgia, har Tore Jardar i Larvik kommune jobbet hardt for å skape et organisk økosystem som støtter en bedre jordhelse og dyrevelferd:
Dyra beiter halve året. Alle dyr blir sett efter 2 ganger daglig og alt av beiteområder er inngjerdet.
Hønene og beitekyllingen er ute halve året av gangen på beite. De flyttes daglig og får et større foropptak fra grass, og proteiner fra insekter. Kraftfor er økologisk og fri for soya. Fjørfe beveger seg etter ku på beite. Gjødsel fra kua sparkes utover av fuglene og larver er spesielt spennende. Dette gjør smittepress mindre og bedre frigjøring av næringsstoffer. Slik produseres verdens beste egg.
Våre husdyr er ikke “bare” kjøtt. De er viktige redskap for å forme det økosystemet vi ønsker oss. For å restituere jorda vår. De har flere roller. Og vår dypeste respekt.
Men Larvik kommune er et stykke unna meg, så her i Ringsaker har jeg har funnet «min egen» bonde. Ingvild Lien fra Korsviken gård driver også et «regenerativt landbruk med fokus på bygging av matjord, biologisk mangfold, dyrevelferd og bærekraftig økologisk, såvel som økonomisk og sosialt.»
Gjennom Korsviken har jeg lært verdien av ordentlig kortreist mat dyrket i sunn jord. Smaksopplevelsen av en mørkegrønn selleristang med masse blader på, fersk hvitløk som saften bare renner av og egg som legges av høner som beiter i grønne enger, kan ikke sammenlignes med tilsvarende varer fra butikken. For ikke å snakke om næringsinnholdet.
Norge som verdensleder
Som et velstående og moderne samfunn bærer vi den kollektive skylda for dårlig dyrevelferd og mangelfull eller forgiftet mat. Dette skjer gjennom dårlige incentiver for å produsere maten vi vil ha, men ikke vil betale for. Resultatet er at det blir vanskeligere og vanskeligere for norske bønder å klare seg, og at kortreist, næringsrik mat blir vanskeligere å få tak i. Det sier seg selv at de langsiktige konsekvensene for folkehelsa ikke blir positive.
Som Will påpeker, finnes det store utfordringer med overgangen fra konvensjonelt til regenerativt landbruk. Men hindringene er gjerne grunnet i en dårlig incentivstruktur – ikke nødvendigvis manglende vilje eller kompetanse.
Tore Jardar viser at regenerativt landbruk, kanskje spesielt når det slås sammen med andelslandbruk, er både gjennomførbart og levedyktig, også her i landet.
Sammenlignet med de fleste land og takket være alt det positive som norske bønder allerede har gjort, så har Norge gjennom et regenerativt landbruk gode forutsetninger for å bli en verdensleder i både dyrevelferd og folkehelse, samt i klimakampen.
Å puste nytt liv inn i våre samfunn
En av de beste delene av Wills bok er når han beskriver hvordan det å puste nytt liv inn i gården, også ga nytt liv i byen hans, og til og med i hans egen familie. White Oak Pastures sysselsetter barna hans og deres ektefeller, samt over hundre andre ansatte fra alle bakgrunner. Gården har brakt lokalsamfunnet sammen på en måte som gagner folk både økonomisk, sosialt, fysisk og psykisk.
I mai i år, fikk jeg anledningen til å besøke Korsviken gård på en åpen gårdsdag (bilder nedenfor), hvor Ingvild og familien inviterte lokalbefolkningen til å komme og se hvordan de dyrker noen av landets fineste råvarer. Å besøke en slik gård gir den “tilhørigheten til sin mat” som Tore Jardar snakket om. Folk i nordre Ringsaker og Lillehammer er heldige å ha Korsviken i sitt nærmiljø.
Jeg har stor respekt for alle bønder som har dyrevelferd i fokus, enten de har fått Dyrevernmerket eller har et ønske om å oppfylle mer enn minstekravet. Og jeg er spesielt takknemlig for de som gjør en kjempeinnsats – ofte med betydelig økonomisk risiko – for å bygge et økosystem som kombinerer den høyeste standard av dyrevelferd med et regenerativt landbruk.
Det er rett og slett banebrytende i en verden som har mistet veien når det gjelder matproduksjon.
Det beriker livet mitt å kunne tilberede et godt måltid og dele det med de som jeg er glad i. Siden jeg ikke dyrker råvarene selv, er jeg avhengig av bonden. Det gjelder for de aller fleste av oss i dag.
Uten mat er vi ingenting, så det sier seg selv hvor viktig bønder er i alle våre liv. Regenerative bønder puster nytt liv ikke bare inn i jorda de forvalter, men også inn i våre samfunn. Det gjenstår å se om vi som forbrukere gjenkjenner verdien av det.
Annen anbefalt lesing:
What Your Food Ate – How to Heal Our Land and Reclaim Our Health (2022), av Anne Biklé og David R. Montgomery. En ekstremt informativ bok om hvordan jordas helse påvirker vår egen helse via maten vi spiser.
Livet på landet – en felles arv (2020), av den engelske regenerative bonden James Rebanks. Utrolig vakkert skrevet og en av mine favoritter.
Claudia Fox Reppen er født og oppvokst i Canada, men har vært bosatt i Ringsaker siden 2002. Hun jobber for tiden som renholdsmedarbeider og engelskspråklig tekstredaktør. Hun er forfatteren av Following the Echoes: The Quest to Uncover a True Wartime Story of Love, Loss, and Legacy (2023).
Bilder fra åpen gårsdag på Korsviken, mai 2024:
Utrolig spennende og nye vinklinger som jeg ikke er vant til. Dette kan sikkert engasjere mange på våre kanter.